vintrahorni.

Mjallhvt og dvergarnir sj.

Hfundur: Walt Disney - andi: Magns Grmsson, 1825-1860

 

Hlusta sguna>

 

a var einu sinni um hvetur kafri snjkomu, a drottning nokkur sat vi gluggann hllinni sinni, og var a sauma. En gluggagrindin var r hrafnsvrtu benholti. Henni var liti t um gluggann mjllina, sem hlst niur gluggatptina, og sem var svo drifthvt a a var undur. Hn stakk sig nlinni fingurinn, svo a a hrutu niur f-einir bldropar gluggakistuna. En egar hn s, hversu hi raua var fagurt hj drifthvtri mjllinni, hugsai hn me sjlfri sr: a vildi jeg a jeg tti mjer svo lti barn, eins hvtt og mjll, eins rautt og bl, og eins svart og gluggagrindin s arna.

Skmmu sar eignaist drottningin ofur-litla dttur, sem var eins hrundsbjrt og mjll, eins fagurrj og bl, og eins hrafnsvrt hr eins og benholt. Af essu var hn kllu Mjallhvt. En stuttu eftir fingu hennar andaist drottningin, mir hennar.

 

 

ri eftir tk konungurinn sr ara drottningu. a var dindis fr kona, en kaflega drambsm. Hn gat ekki vita a, a neinn kvennmaur vri sjer frari.

essi nja drottning tti sjer frnlegan spegil, sem hn var vn a skoa sig , og segja:

Spegill, spegill, herm : hver
hjer landi frust er!

Og af v a hn vissi, a spegillinn fr aldrei me sannindi, var hn ng, egar hann sagi:

Fr mn, drottning, fegri jer
finnst ei nein landi hjer!

En Mjallhvt konungsdttir x upp og var einatt frari, og egar hn var orin 7 ra gmul, bar hn af llum konum, og var miklu frari en drottningin, stjpa hennar. var a einu sinni sem optar, a drottningin gekk a speglinum og mlti:

Spegill, spegill, herm : hver
hjer landi frust er!

svarai spegillinn, og sagi:

Fr mn, drottning, fr sem engill er,
en af jer samt hn Mjallhvt frleika ber!

egar drottning heyri etta, var henni bilt mjg vi, og flnai upp af fund og reii. Upp fr eirri stundu gat hn aldrei liti Mjallhvt rjettu auga; svo var henni illa vi barni. fund og drambsemi lgust n svo ungt hina vondu konu, a hn tlai a slast, og hafi engan stundlegan fri, hvorki dag nje ntt. Hn kallai loks fyrir sig einn af veiimnnum konungs og sagi: Far me hana Mjallhvt litlu langt t skg; v jeg get ekki horft hana framar. ar skalt drepa hana, og fra mjer r henni lifur og lungu til merkis um, a hafir gjrt eins og jeg sagi jer.

Veiimaurinn fr sta me Mjallhvt, og egar hann kom t skginn, drg hann sver sitt r slirum, og tlai a reka hana gegn me v. Hn fjell knje fyrir honum, spennti greipar, leit hann, bijandi vonaraugum og sagi: , gi vin, gef mjer lf; g skal hlaupa t skg og aldrei koma heim aptur rki. Veiimaurinn komst vi, kenndi brjsti um hana og sagi: Hlauptu undir eins burtu hjean, vesalingur!

Villudrin vera ekki lengi a rfa hana sig, hugsai hann, og fannst honum, eins og a a vri velt steini fr hjartanu sjer, a urfa ekki a drepa hana sjlfur.

sama bili kom ar a ungur villigltur hlaupandi, sem veiimaurinn drap. Hann tk r honum lifrina og lungun og fri drottningu au til sannindamerkis um a, hversu vel hann hefi framkvmt bo hennar.

Eldamaur drottningar var n egar a matreia lifrina og lungun, og hin vonda drottning borai au eirri tr, a a vri lifur og lungu Mjallhvtar. Hn var svo viss um etta, a hn hirti alls ekki um a leita frjetta hj tfraspeglinum snum; v hn ttist viss um, a n vri hn frasta konan landinu. Veiimanninum gaf hn rna peninga fyrir handarviki, og til ess a egja yfir disverkinu.

En n er a segja fr Mjallhvt, ar sem hn var alein ti skginum. Hjarta hennar var fullt af angist og kva; v hn s sjer engrar bjargar von, vesalingur. Hn fr a hlaupa, og hljp dauans ofboi yfir hva sem fyrir var, eggjagrjt og urir.

 

Villudrin hlupu fram hj henni og allt kring um hana, en gjru henni ekkert mein.

 

Hn hljp sem ftur toguu anga til um kveldi;

s hn ofurlti hs, og inn a fr hn til ess a hvla sig. Inni hsinu var allt lti, en svo snoturt og rifalegt, a a var hin mesta snilld. ar st bor me drifthvtum dki og sj diskum. Vi hvern disk l ofur-ltill spnn, hnfur og gaffall, og sitt vnstaupi st hj hverjum eirra. Vi vegginn stu sj dltil rm, hvert vi hliina ru, og voru sngurklin ll saman mjallhvt

Af v a Mjallhvt var n orin bi yrst og svng, borai hn sinn munnbitann af hverjum diski, og drakk sinn dropann r hverju staupi; v hn vildi ekki taka allt fr neinum einum. egar hn var bin a essu, lagi hn sig upp a rmi, sem nst henni st, og tlai a hvla sig; v hn var kaflega gngum og lin. En rmi var henni ekki mtulegt, svo hn reyndi hi nsta, og fr a eins. San reyndi hn hvert a ru, og loksins var hi sjunda rmi mtulega strt fyrir hana. Hn lagist niur a, las kveldbnirnar snar og sofnai.

egar dimmt var ori komu eir heim, sem hsi ttu, en a voru sj dvergar, sem lifu af v, a grafa upp r fjllunum gull og silfur.

 

 

 

Dvergarnir kveiktu sj ofur-ltil ljs, og egar birti hsinu, su eir undir eins, a ar hafi einhver komi kunnugur; v ar var ekki allt eirri r og reglu, sem eir ttu von . Hinn fyrsti sagi: Hver hefur sezt stlinn minn? Hinn annar: Hver hefur bora af diskinum mnum? Hinn riji: Hver hefur biti braui mitt? Hinn fjri: Hver hefur smakka suflinu mnu? Hinn fimmti: Hver hefur fari me gaffalinn minn? Hinn sjtti: Hver hefur skori me hnfnum mnum? Hinn sjundi: Hver hefur sopi staupinu mnu?

leit hinn fyrsti vi, og s a rmi sitt var blt. Hver hefur lagzt rmi mitt? segir hann. spruttu upp allir dvergarnir, og litu hver sitt rm og sgu hver fyrir sig: Sko, einhver hefur fari upp mitt rm og blt a niur! En egar hinn

 

 sjundi gtti sitt rm, s hann Mjallhvt liggja ar og sofa. Hann kallai lagsmenn sna, og er eir su hva um var a vera, hljuu eir upp yfir sig af undran og glei. eir komu me ll sj litlu ljsin, og skouu Mjallhvt krk og kring. Nei, nei,sgu eiren hva a er fallegt barni a tarna!

Og litlu dvergarnir hoppuu upp af glei,

en vruust a vekja Mjallhvt, og ltu hana sofa ni litla rminu. Hinn sjundi dvergur svaf um nttina hj lagsmnnum snum, eina stund hj hverjumog var nttin enda.

egar Mjallhvt vaknai morguninn eptir, var henni kynlega vi, egar hn s alla sj litlu dvergana. En eir voru skp gir vi hana og sgu: Hva heitir ?Jeg heiti Mjallhvt. spuru dvergarnir hana a, hvernig hn hefi anga komizt, en Mjallhvt sagi eim allt eins og var, um vondu stjpuna, og veiimanninn, sem gaf henni lfi. Hn sagi eim fr v, hva hn hefi hlaupi langan, langan veg, anga til a hn hefi endanum fundi hsi.

sgu dvergarnir: Ef vilt vera bstran okkar, ba um rmin okkar, sauma, vo og prjna, og halda llu hreinu og fguu, sem hsinu er, mtt vera hj okkur, og ig skal ekki bresta neitt.

Mjallhvt gekk a essum kostum, og tk undir eins til starfa. Dvergarnir fru hverjum morgni bti t fjllin a grafa upp gull og silfur. En egar eir komu heim kveldin, var allt a vera sinni rttu r og reglu heima fyrir.

daginn var Mjallhvt jafnan ein heima. ess vegna sgu dvergarnir vi hana: Varau ig henni stjpu inni; hn kemst brum a hvar ert; mtt ess vegna aldrei nokkurn tma hleypa neinum manni inn fyrir dyrnar, egar ert alein heima.

N vkur sgunni heim aptur konungsrki, ar sem hin vonda drottning ttist hafa bora lifur og lungu Mjallhvtar. Henni kom ekki anna hug, en a n vri hn lang-frust allra kvenna landinu, svo a var glei sinni a hn gekk einu sinni til spegilsins, og sagi:

Spegill, spegill, herm : hver
hjer landi frust er!

svarai spegillinn:

Fr mn, drottning, frust ert ,
frari llum, sem hjer eru n;
en Mjallhvt, sem fr yfir fjllin au sj,
og fist n upp hj eim dvergunum sj,
er sund-falt frari en !

Vi essa vntu fregn br drottningu heldur en ekki brn; v hn s n, a veiimaurinn hafi pretta sig, og a Mjallhvt var enn lfi. Og egar hn vissi n, hvar hn var niur komin, hugsai hn ekki um neitt anna en a, hvernig hn fengi ri hana af dgum; v n hafi hn engan fri snum beinum fyrir fund og reii yfir v, a hn var ekki frust allra landinu. En til ess a formi mistkist n ekki, rjei hn af, a vinna a v me eigin hendi. etta var samt enginn hgarleikur; v n mtti enginn maur vita af. Eftir langa umhugsan rjei drottning a af endanum a lita sig framan, afmynda sig, og taka sig gerfi gamallar slukerlingar.

 

essum ham var engum lifandi manni unnt a ekkja hana, og svona kom hn til dvergabjarins. Mjallhvt var ein heima, egar kerling bari a dyrum, og sagi:

Gan varning! gott ver! Mjallhvt lauk upp glugganum, leit t og sagi: Sl og blessu, kona g! Hva hafi jer bostlum?Gan varning, fallegan varning! segir kerling. Jeg hef allavega lit mittisbnd. San tk hn upp grnt silkiband og sndi henni. hugsai Mjallhvt me sjlfri sjer: essari konu m g n efa lofa inn; hn er rvnd og sism, og hefur ekkert llt huga. Hn lauk upp bjardyrunum og keypti grna silkibandi.Bddu vi, barni gott!segir kerlinginhvernig fer mittisbandi jer. Komdu, g skal lta a ig, eins og a a vera.Mjallhvt fr grannleysi til hennar og ljet hana binda um sig nja bandinu fallega. En kerling var eigi handsein og reyri svo fast a Mjallhvt, a hn ni ekki andanum, og datt eins og dau niur. N er frleikinn inn farinn, sagi kerling, og skundai heim til sn. Skmmu eptir komu dvergarnir heim, og uru hrddir mjg, er eir fundu sna stkru Mjallhvt renda glfinu.

 

eir tku hana upp og su egar, a hn var mikils til ofstrengd um mitti. eir sprettu af henni klunum og skru mittisbandi, og raknai Mjallhvt brtt vi aptur. En egar dvergarnir heyru hvernig st, sgu eir: Hin gamla slukona hefur engin nnur veri en drottningin, stjpa n. Varau ig, Mjallhvt, og lofau engum lifandi manni inn til n, egar ert ein heima.

 

En egar hin vonda kona var heim komin, gekk hn a speglinum, hrug mjg huga, og segir:

Spegill, spegill, herm : hver
h landi frust hr

svarai spegillinn, og sagi:

Fr mn drottning, frust ert ,
frari llum sem hr eru n;
en Mjallhvt, sem fr yfir fjllin au sj,
og fist n upp hj eim dvergunum sj,
er sund-falt frari en !

 

egar drottningin heyri etta, var hn svo rei, a l vi a hn flli megin; v hn s, a Mjallhvt var enn lfi. Hn fr aftur a hugsa sr upp r til ess, a stytta henni aldur, og bj n til svo baneitraa hrgreiu, a hver sem greiddi sr me henni var a deyja.

 

San tk hn a nju sig gefi gamallar konu, en allt ruvsi en hi fyrra skipti, og gekk til dvergabjarins skginum. ar bari hn a dyrum og sagi:

Gan varning, gott ver! Mjallhvt leit t um gluggann og mlti: g m ekki lofa neinum lifandi manni inn binn. segir kerling: Sko, eru etta ekki fallegar hrgreiur? og um lei sndi hn henni eitruu greiuna.

Mjallhvt leist svo vel greiuna, a hn lauk upp bjarhurinni, og keypti hana. segir kerling: M g ekki greia r, barni gott? Mjallhvt komu engin svik hug, og kerling var egar farin a greia henni. Fll hn undir eins dau niur; v svo var eitri greiunni magna. N vona g a a veri bi v, a lifnir vi aftur, sagi kerling, og skundai heim til sn. En a vildi svo vel til, a dvergarnir komu heim smu svifum. egar eir su hvernig komi var, grunai undir eins, a a mundi vera af vldum hinnar vondu drottningar. eir leituu Mjallhvt, og fundu loksins eitruu greiuna hri hennar v drottning hafi lti hana vera ar kyrra til ess ab eitri r henni neytti sn betur. eir tku greiuna burtu, og raknai Mjallhvt brum vi aftur. egar hn var komin til sjlfrar sn, sagi hn dvergunum upp alla sgu, en eir minntu hana enn, og bnnuu henni strengilega a ljka bnum upp fyrir nokkrum, sem anga kmi daginn.

egar drottningin kom heim, gekk hn fyrir spegilinn, hrug huga, og segir

Spegill, spegill, herm : hver
hjer landi frust er!

svarai spegillinn og sagi:

Fr mn, drottning, frust ert ,
frari llum, sem hjer eru n;
en Mjallhvt, sem fr yfir fjllin au sj,
og fist n upp hj eim dvergunum sj,
er sund-falt frari en !

egar drottning heyri a tlai hn a rifna af reii og illsku, og sagi me heiptarhuga: Mjallhvt skal deyja, hva sem hver segir, og hva sem a kostar!

 

San gekk hn inn afhs eitt, sem enginn kom inn nema hn, og bj ar til gnarlega eitra epli. a var harla fagurt a lta, og girnilegt mjg a bora; en a var baneitra rumegin. egar epli var til bi, breytti drottning andlitslit snum og andlitslagi, og bj sig eins og bndakonu.

 

 

 

annig t bin fr hn sta, og gekk til dvergabjarins. ar bari hn a dyrum. Mjallhvt leit t um gluggann og segir: Jeg m ekki leyfa neinum manni a koma hjer inn fyrir dyr; v dvergarnir hafa harlega banna a.

a er ldungis rjett gjrt, barni gott!segir kerling.Margur er maurinn, og hver veit nema hinga kmi einhver rvandur, sem tlai a gjra jer eitthva llt. En r er htt a lofa mjer a koma inn til n; v jeg tla ekki a gjra jer neitt llt.

Dvergarnir hafa banna mr a, og g leyfi engum inn, hversu fallega sem hann talar, segir Mjallhvt.

a! segir kerling. Vi erum eins gir vinir fyrir a, jeg fi ekki a koma inn til n binn. Jeg er ekki hrdd um, a eplin min gangi ekki t, kaupir au ekki. En, heyru, arna er eitt epli, sem jeg tla a gefa jer.Nei, jeg vil a ekki, segir Mjallhvt.Ha, ha! ert aldrei hrdd um a a sje tt ea eitra, vnti jeg, segir kerling. Sko, jeg tla sjlf a bora helminginn af v, svo getir mynda jer, hvort hinn helmingurinn muni vera nokkurt ti. En epli var svo knlega til bi, a a var ekki nema hlft eitra.

Mjallhvt gat n ekki stai a af sjer a bora hinn fagurraua eplishelming, egar hn s, a kerlingin hikai sjlf ekki vi a bora hinn helminginn af v. Hn tk vi v og beit a, en ar en hn var bin a renna niur fyrsta munnbitanum, hreif eitri hana, svo a hn datt niur glfi eins og dau. var hinni vondu konu skemmt, og hn sagi: N ykir mjer gaman a vita, hvenr raknar vi aptur. San skundai hn heim aptur rki sitt, gekk fyrir spegilinn til ess a svala glei sinni, og sagi hrug huga:

Spegill, spegill, herm : hver
hjer landi frust er!
 

svarai spegillinn:

Fr mn, drottning, fegri jer
finnst ei nein landi hjer!

N var hin vonda kona ng; hn var svo ng me sjlfri sjer, sem slkri konu er framast unnt a vera. En egar dvergarnir komu heim til sn um kveldi, fundu eir Mjallhvt renda glfinu.

eir hfu hana lopt, leituu henni a eitri, leystu af henni mittisbandi, vou hana alla upp, greiddu hr hennar, og reyndu allt, sem eim datt hug, en a var allt saman til einskis. Mjallhvt raknai ekki vi; v hn var din. lgu dvergarnir hana til, settust allir sj niur hj lkinu og grtu yfir v samfleytta rj daga. tluu eir a jara Mjallhvt. En hn leit svo vel t, og hafi enn tapa sjer svo lti, a a var ekki anna sjanlegt, en a hn svfi. a er gjrningur a leggja hana Mjallhvt, svona fra og fallega, niur hi dimma skaut jararinnar sgu dvergarnir. eir ljetu sma utan um hana gagnsa krystalls-lkkistu. ar lgu eir Mjallhvt , rituu nafn hennar og a, a hn vri konungsdttir, me gullstfum kistuloki. San settu eir kistuna t fjalli, og gttu hennar. Fuglarnir komu ar og a, og syrgu hina fru mey, fyrst uglan, svo hrafninn og seinast dfan.

Mjallhvt l n lengi, lengi kistunni og rotnai ekki, heldur leit hn allt af svo t, eins og hn vri lifandi og svfi. Hn var enn hvt eins og mjll, rau eins og bl, og svrt eins og benholt. bar svo til einu sinni, a konungssonur nokkur, sem ar var draveium skginum, kom til dvergabjarins, og ba um nturgistingu.

Konungssonurinn s kistuna fjallinu og Mjallhvt ar , og hann las gullletri lokinu. sagi hann vi dvergana: Lti mig f kistuna me henni Mjallhvt ; g skal borga hana eins og upp er sett.En dvergarnir sgu: Vr ltum hana ekki fyrir allt gull og gersemar heimsins. sagi konungssonurinn: Gefi mjer hana ; v jeg get ekki lifa n hennar Mjallhvtar. g tla a fara me hana eins og drmtasta hlutinn eigu minni.

egar dvergarnir heyru etta, aumkuust eir yfir hann og gfu honum krystalls-lkkistuna me Mjallhvt . Konungssonurinn var svo feginn, a hann hoppai upp af glei, og ljet menn sna bera hana burtu aan herunum. En a vildi svo til, egar eir bru kistuna niur af fjallinu, a eim skrikai ftur, og vi hristinginn, sem kom kistuna, hrkk eplisbitinn upp r hlsinum Mjallhvt; v hn hafi aldrei rennt honum niur. Mjallhvt lifnai undir eins vi aftur, og settist upp kistunni.

sagi hn: Gu hjlpi mr! hvar er g?

 

 En konungssonurinn ri sr varla fyrir glei og segir: ert hj mr! San sagi hann henni upp alla sguna, eins og dvergarnir hfu sagt honum hana, og mlti: g elska ig meira en allt anna i heiminum; kom n heim me mr rki mitt, og svo skalt vera konan mn.

Mjallhvt fkk n brum gan okka konungssyninum, og san var allt bi undir brkaup eirra.

 

Meal eirra, sem bonir voru til brkaupsins, var drottningin, stjpa Mjallhvtar. egar hn var bin a ba sig svo vel sem hn gat, og hlaa utan sig gulli og gimsteinum, gekk hn fyrir spegilinn og mlti:

Spegill, spegill, herm : hver
hr landi frust er!

svarai spegillinn:

Fr mn, drottning, fr eins og engill er,
en af r samt frleika hin unga drottning ber!

egar drottningin heyri etta, var hn ldungis hamslaus af hrslu og bri, og var komin fremsta hlunn me a htta a fara til brkaupsins. En fundin rak hana fram, og hn gat ekki sjer seti, a sj essa nju drottningu. En egar hn kom inn veizlusalinn, var hn nrri v liin vit af tta; v hn s, a hin unga drottning var engin nnur en Mjallhvt.En ar stu jrnskr eldinum, og egar eir voru ornir hvtglandi, var hin gamla drottning a setja upp, og dansa eim, anga til hn datt dau niur. a voru launin, sem hn fjekk fyrir alla meferina Mjallhvt.

 

English:

Once upon a time . . . in a great castle, a Prince's daughter grew up happy and contented, in spite of a jealous stepmother. She was very pretty, with blue eyes and long black hair. Her skin was delicate and fair, and so she wascalled Snow White. Everyone was quite sure she would become very beautiful.Though her stepmother was a wicked woman, she too was very beautiful, and the magic mirror told her this every day, whenever she asked it. "Mirror, mirror on the wall, who is the loveliest lady in the land?" The reply was always; "You are, your Majesty," until the dreadful day when she heard it say, "Snow White is the loveliest in the land." The stepmother was furious and, wild with jealousy, began plotting to get rid of her rival. Calling one of her trusty servants, she bribed him with a rich reward to takeSnow White intc the forest, far away from the Castle. Then, unseen, he was toput her to death. The greedy servant, attracted to the reward, agreed to do this deed, and he led the innocent little girl away. However, when they came to the fatal spot, the man's courage failed him and, leaving Snow White sitting beside a tree, he mumbled an excuse and ran off. Snow White was all alone inthe forest. Night came, but the servant did not return. Snow White, alone in the darkforest, began to cry bitterly. She thought she could feel terrible eyes spyingon her, and she heard strange sounds and rustlings that made her heart thump.At last, overcome by tiredness, she fell asleep curled under a tree. Snow White slept fitfully, wakening from time to time with a start and staring into the darkness round her. Several times, she thought she felt something,or somebody touch her as
she slept. At last, dawn woke the forest to the song of the birds, and Snow White too,awoke. A whole world was stirring to life and the little girl was glad to seehow silly her fears had been. However, the thick trees were like a wall roundher, and as she tried to find out where she was, she came upon a path. Shewalked along it, hopefully. On she walked till she came to a clearing. Therestood a strange cottage, with a tiny door, tiny windows and a tiny chimney pot. Everything about the cottage was much tinier than it ought to be. SnowWhite pushed the door open. "l wonder who lives here?" she said to herself, peeping round the kitchen."What tiny plates! And spoons! There must be seven of them, the table's laidfor seven people." Upstairs was a bedroom with seven neat little beds. Goingback to the kitchen, Snow White had an idea. "I'll make them something to eat. When they come home, they'll be glad tofind a meal ready." Towards dusk, seven tiny men marched homewards singing. But when they opened the door, to their surprise they found a bowl of hotsteaming soup on the table, and the whole house spick and span. Upstairs wasSnow White, fast asleep on one of the beds. The chief dwarf prodded her gently. "Who are you?" he asked. Snow White told them her sad story, and tears sprang to the dwarfs' eyes. Then one of them said, as he noisily blew his nose: "Stay here with us!" "Hooray! Hooray!" they cheered, dancing joyfully round the little girl.

 

The dwarfs said to Snow White: "You can live here and tend to the house while we're down the mine. Don'tworry about your stepmother leaving you in the forest. We love you and we'lltake care of you!" Snow White gratefully accepted their hospitality, and nextmorning the dwarfs set off for work. But they warned Snow White not to open thedoor to strangers. Meanwhile, the servant had returned to the castle, with the heart of a roedeer. He gave it to the cruel stepmother, telling her it belonged to SnowWhite, so that he could claim the reward. Highly pleased, the stepmotherturned again to the magic mirror. But her hopes were dashed, for the mirror replied: "The loveliest in the land is still Snow White, who lives in the seven dwarfs'cottage, down in the forest." The stepmother was beside herself with rage. "She must die! She must die!" she screamed. Disguising herself as an oldpeasant woman, she put a poisoned apple with the others in her basket. Then, taking the quickest way into the forest, she crossed the swamp at the edge ofthe trees. She reached the bank unseen, just as Snow White stood wavinggoodbye to the seven dwarfs on their way to the mine. Snow White was in the kitchen when she heard the sound at the door: KNOCK!KNOCK! "Who's there?" she called suspiciously, remembering the dwarfs advice. "I'm an old peasant woman selling apples," came the reply. "I don't need any apples, thank you," she replied. "But they are beautiful apples and ever so juicy!" said the velvety voicefrom outside the door. "I'm not supposed to open the door to anyone," said the little girl, who was reluctant to disobey her friends. "And quite right too! Good girl! If you promised not to open

 

up to strangers, then of course you can't buy. You are a good girl indeed!" Then theold woman went on. "And as a reward for being good, I'm going to make you a gift of one of myapples!" Without a further thought, Snow White opened the door just a tinycrack, to take the apple. "There! Now isn't that a nice apple?" Snow White bit into the fruit, and asshe did, fell to the ground in a faint: the effect of the terrible poison lefther lifeless instantaneously. Now chuckling evilly, the wicked stepmother hurried off. But as she ranback across the swamp, she tripped and fell into the quicksand. No one heardher cries for help, and she disappeared without a trace. Meanwhile, the dwarfs came out of the mine to find the sky had grown darkand stormy. Loud thunder echoed through the valleys and streaks of lightningripped the sky. Worried about Snow White they ran as quickly as they coulddown the mountain to the cottage. There they found Snow White, lying still and lifeless, the poisoned appleby her side. They did their best to bring her around, but it was no use. They wept and wept for a long time. Then they laid her on a bed of rosepetals, carried her into the forest and put her in a crystal coffin. Each day they laid a flower there. Then one evening, they discovered a strange young man admiring Snow White'slovely face through the glass. After listening to the story, the Prince (forhe was a prince!) made a suggestion. "If you allow me to take her to the Castle, I'll call in famous doctors towaken her from this peculiar sleep. She's so lovely . . . I'd love to kiss her. . . !" He did, and as though by magic, the Prince's kiss broke the spell.To everyone's astonishment, Snow White opened her eyes. She had amazingly comeback to life! Now in love, the Prince asked Snow White to marry him, and the dwarfs reluctantly had to say good bye to Snow White. From that day on, Snow White lived happily in a great castle. But from time to time, she was drawn back to visit the little cottage down in the forest.

SigfsSig. Iceland@Internet.isSigfsSig. Iceland@Internet.isSigfsSig. Iceland@Internet.is